Så … hvem er Johan?
For noen måneder siden satt jeg på en populær vinbar i Oslo før jeg skulle på jazzkonsert på Det italienske kulturinstituttet. En velkledd og veltalende ung mann ved et bord i nærheten presenterte seg og innledet en samtale uten grenser. Uvanlig for nordmenn; men både han og jeg norske utlendinger – flerspråklige, bereiste og til tider rastløse. Han heter Johan og spiller saksofon. Etter hvert som samtalen ble dypere, fikk jeg vite at han har startet en underholdningsvirksomhet som tilbyr enda en ny bølge (nouvelle vague) innen loungemusikk. Jeg fortalte om min egen musikkunderholdningshistorie fra Manhattan og mitt arbeid med artistrettigheter i Norge, og vi ble enige om å møtes igjen. Et par måneder senere inviterte han meg med på en av spillejobbene sine på en restaurant i Oslo. Der fikk jeg oppleve Johan i aksjon for første gang, og deretter fikk jeg høre om prosjektet hans. I intervjuet som følger, vil jeg be Johan gi en personlig presentasjon av mennesket Johan, musikeren Johan og historien og utviklingen av det svært interessante prosjektet hans.
En mann med mange kulturer
Adam: Hei, Johan! Velkommen. Kan du begynne med å fortelle nysgjerrige lesere om din personlige historie? Fødested, nasjonalitet, hvor du har bodd, arbeid og fritidsinteresser, sivilstatus osv.
Johan: Jeg er født i Romania, i Bucuresti, og flyttet til Norge da jeg var 4. Faren min er matematiker og klassisk pianist, og musikk har alltid vært en viktig del av livet hans. Han fikk sjansen til å komme til Norge med et musikkband på slutten av 80-tallet, og etter å ha gjentatt det noen ganger bestemte han seg for å ta med seg mamma og meg og flytte til fjellene i Norge, til et lite sted som heter Gol. Dette var tidlig på 90-tallet, og jeg har fortsatt levende minner og videoer av meg selv der jeg holder mikrofonen og hermer etter pappa, spiller med på forskjellige låter osv. Jeg lærte meg engelsk og norsk veldig tidlig.
Jeg har bodd mange steder: Romania, Norge, USA – Berkeley/SF, og i ulike deler av Spania. Jeg har også vært i Frankrike mange ganger for å studere fransk over lengre perioder.
Jeg har en fin jobb utenom musikken (noe å leve av og som gir meg en stabil inntekt), som er i teknologisektoren, i tillegg til min rolle som fasilitator/tilrettelegger.
Jeg har også noe å leve for, og der kommer musikken inn. Musikk har alltid vært en drivkraft i meg. Etter hvert begynte jeg å organisere kule arrangementer i Barcelona, der jeg samlet live-musikere for å forsterke opplevelsen. På et tidspunkt innså jeg at saksofonen hadde en interessant klang, og jeg husker at jeg umiddelbart fikk lyst til å kunne spille det instrumentet.
Da jeg ikke visste hva som kreves for å lære å spille et instrument, fant jeg en lærer og begynte å blåse de første tonene. Da jeg var 17, hadde jeg lekt meg med gitar i noen måneder, men jeg var aldri musikalsk kompetent eller i nærheten av å kunne produsere musikk, improvisere eller opptre. Jeg hadde lært utenat grepene til noen sanger av Red Hot Chili Peppers… og det var alt. Saksofonlæreren min fra Gran Canaria, Suso Deniz, fortalte meg at prosessen med å lære musikk ville forandre meg som person. Jeg husker at jeg smilte og skiftet tema. Dette var i august 2015, altså for mer enn 8 år siden. Jeg har hatt fire forskjellige lærere siden den gang, og min nåværende lærer er overraskende nok en jeg også hadde timer med i begynnelsen. Han heter Fredrik Carlquist, en briljant musiker fra Sverige som har bodd i Sitges, like utenfor BCN, de siste 17 årene. Det er selvsagt mye mer jeg kan si om denne reisen, men det viktigste er at jeg aldri har sett meg tilbake og bare har fortsatt å studere saksofon så mye jeg bare kunne, ved siden av jobben og min kjære forlovede Andrea.
Mine andre lidenskaper er kunst og litteratur. Jeg er manager for Bert Van Zelm, en nederlandsk maler med base i Barcelona. En av stesøstrene mine, Miruna Cojanu, som bor i Bucuresti, er også maler. Hun klarer seg ganske bra! Jeg liker også å drive med sport; jeg har spilt tennis siden jeg var liten og spiller fortsatt 3-4 ganger i uken i en tennisklubb. Jeg elsker å svømme og driver også med yoga.
interessen for musikk går i familien
Adam: Wow! Og hvor kom interessen din for musikkutøving fra?
Johan: Min interesse for musikkutøving har utviklet seg over tid. Da jeg begynte å spille, dreide det seg om saksofonens lyd, og særlig om hvor myk den var. Jeg var ikke interessert i jazz eller samba, jeg hadde knapt lyttet til disse musikksjangrene. Jeg husker fortsatt første gang læreren min fra Gran Canaria, Suso Deniz, som bodde i Barcelona på den tiden, introduserte meg for Miles Davis og Kind of Blue. Jeg forsto ingenting av det. Læreren min fortsatte bare å vise meg til store legender, og sakte, veldig sakte, i løpet av årene, ble jeg mer og mer interessert i jazz og bossa nova, og jeg begynte å like den typen musikk mer og mer. Jeg vil si at jeg ikke hadde noe musikalsk liv før jeg begynte å spille saksofon, og at livet mitt plutselig ble ganske rikt etterpå.
Jeg var 28 år gammel da jeg begynte, uten annen musikalsk bakgrunn enn den familiearven jeg nevnte. I den alderen er de fleste musikere i ferd med å nå toppen. Nå er det nok altfor sent for meg å nå et ekstraordinært nivå av storhet. På den annen side er den musikalske gleden og den psykologiske rikdommen og perspektivet som prosessen med å integrere musikk i livet mitt har gitt meg, uvurderlig og verdt mye mer for meg enn å nå en slags musikalsk pidestall eller samle priser. Jeg har en zen-tilnærming til det nå og tvinger ikke frem noe lenger.
Men som nevnt er faren min en svært dyktig musiker. Dessverre har vi ingen kontakt, så de eneste virkelige musikalske minnene jeg har, er fra da jeg var liten. Vi hadde en pause mellom 4 og 20 år, så de musikalske minnene som er igjen, er fra en tidlig alder. I løpet av de siste årene har jeg forsøkt å bringe oss nærmere hverandre ved hjelp av instrumentene våre og vår felles kjærlighet til musikk, men uten særlig hell. Det kapittelet er nå avsluttet, men musikken fortsetter. For oss begge, håper jeg.
Adam: Men hvorfor saksofon av alle mulige instrumenter? Og hvor kommer kjærligheten til samba fra?
Johan: Jeg er ikke sikker på hvorfor, men som nevnt tidligere elsket jeg bare lyden. Den ligger nær den menneskelige stemmen, og det er en unik forbindelse mellom spilleren og saksofonen og hvordan lyden produseres. Og kjærligheten til den spesielle lyden har blitt varmere og dypere med årene.
Samba og bossa nova har bare fulgt meg i min musikalske utforskning. Jeg dro også til Rio i 2016, og det åpnet det musikalske perspektivet mitt ganske mye. Brasil har et så rikt utvalg av musikere, det er virkelig bemerkelsesverdig.
Bygge et musikalsk nettverk og koble talent med muligheter
Adam: Hvordan finner du musikere å spille med og promotere? Og hvordan promoterer du artistene du er manager for? I min tid lagde jeg kassetter som jeg leverte i en applikasjon, men det er førti år siden. Jeg opptrådte på restauranter, brylluper, bar mitzvahs, sykehus, fester – overalt der det var jobb. Men spillejobbene på overklasse-restauranter var best betalt og varte lengst. Jeg var klassisk musiker, men livnærte meg som klassisk-pop lounge-musiker. Hvordan er det for lounge-musikere i dag?
Johan: Jeg er en nettverksbygger. Jeg finner alle slags mennesker overalt. Det er det enkleste, og det er noe som faller meg naturlig. Å finne folk og koble dem til de rette ressursene er en av mine styrker. Å kunne opptre sammen med dem er bare en stor fordel. Jeg føler meg som et barn i en godteributikk!
Når det gjelder markedsføring, er det min kjære forlovede Andrea som tar seg av alle detaljene knyttet til fotografering og markedsføring på nettet generelt. Hun har en lidenskap for det og et godt øye for detaljer!
Livet for musikere er ikke lett. Alle jeg kjenner, sliter på et eller annet tidspunkt. Livet som artist er brolagt med vanskeligheter. Samtidig er det det ærligste og reneste arbeidet som finnes. Schopenhauer sa at “livet er lidelse, og at kunsten er den eneste veien ut av det” eller noe i den duren. Det han mente var vel at kunsten tar oss bort fra hverdagens banaliteter og inn i et rike av muligheter og drømmelignende stadier, om enn bare for et kort øyeblikk. Det er det kunstnere og musikere gjør. De hjelper oss med å glemme oss selv for et øyeblikk. Det er en fantastisk følelse å kunne la seg rive med inn i en mystisk verden på den måten. Det trenger vi alle fra tid til annen, og vi trenger kunstnerne til det.
Adam: Du har en flott nettside for dette pågående arbeidet! Fortell oss hvor langt du har kommet i utviklingen av prosjektet. Hva slags musikk og grupper kan man leie inn, og hvordan foregår det? Kommer dere til å annonsere fremtidige arrangementer på nettet og i sosiale medier? Og til slutt, spørsmålet som nesten alle kunstmeglere i all hemmelighet har: når blir du berømt … er berømmelse et mål for deg? Hvis ikke, hva er din definisjon av suksess: for deg selv som musiker og for management-virksomheten din?
Johan: Det viktigste med Romslo Entertainment er at du kan få tilgang til livemusikk som en tjeneste. Vi hjelper deg med å finne de rette musikerne til ditt arrangement. Jazz og bossa nova er kjernen, men vi kan levere avanserte opptredener i flere sjangre. Vi jobber med å utvide til soul, funk, rock, for å nevne noen. Hele ideen er basert på å koble sammen dyktige musikere som trenger eksponering, med kunder som trenger underholdning. Det er et bærekraftselement i det, nemlig det faktum at jeg hjelper unge artister med eksponering, regelmessige spillejobber og kule spillesteder. Jeg tar meg også av det administrative på deres vegne. Artistene blir oppringt og opptrer, og det er nettopp det de ønsker å gjøre. De ønsker ikke å selge seg selv eller håndtere ubetalte fakturaer og andre ikke-musikalske ting. Det tar jeg meg av for dem. Det er det plattformen er til for. Jeg ser også for meg et slags management-program, der talenter kan få coaching/mentoring underveis, samtidig som de eksponeres for interessante kontrakter.
Vi er fortsatt i en veldig tidlig fase. Vi lanserte virksomheten i sommer, etter at jeg og min tidligere kompis gikk fra hverandre. Vi var en duo som spilte på forskjellige steder i mange år. Vi gikk under navnet J&J Lounge Music. Jeg bestemte meg for å ta erfaringen min fra Barcelona med å organisere arrangementer, kombinere den med min kjærlighet til jazz og bossa nova og gjøre noe med det. Resultatet ble Romslo Entertainment. Og nå får jeg jobbe med å koble sammen de beste talentene i byen med de kuleste stedene. OG jeg får være en del av gruppen, musikalsk sett. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre!
Alt vi gjør blir annonsert på hjemmesiden vår: http://www.romslo@romslo-entertainment.com og på Instagram og FB (Romslo Entertainment).
Når blir jeg berømt? Ha! Jeg er ikke opptatt av berømmelse, det er ikke noe jeg tenker på i det hele tatt, faktisk. Jeg er opptatt av å gjøre ting bra og oppleve flyt. For meg selv og for menneskene rundt meg. Når ting flyter på riktig måte, er jeg mest produktiv og inspirert! Så visjonen her er egentlig å skape en sterk nok merkevare til at både talentfulle musikere og førsteklasses spillesteder og kunder kommer til oss for å få best mulig service og opplevelse. Det er så enkelt, men samtidig vanskelig. Om det fører til berømmelse eller ikke, er underordnet. Jeg håper i hvert fall at det gir litt penger, for jeg vil ikke male et lerret her som utelukkende er fylt med humanitær idealisme. Dette er tross alt også business. Men det er en virksomhet med musikk og medmenneskelighet i sentrum. Og det er det suksess handler om for meg: å forene forretningssiden med menneskesiden, samtidig som man bruker de unike talentene man har fått av Gud. Og å være modig nok til å ta den kalkulerte risikoen det er å sette det hele sammen.
Adam: Takk, Johan. Jeg ønsker deg lykke til!
